Hvitkinngås som misslykkes sent i rugeperioden trekker etter hvert til "myteområdene" og starter mytingen tidligere enn gjessene som fortsatt er i hekkefase. 

Ferskvann i åpent landskap med nærhet til gode beiter,  er viktige myte- og oppvekstområder for gjessene. 

Når fjellrev og menneske nærmer seg, trekker gjessene som ikke er flyvedyktige utpå vannet.

Det er alltid en eller flere "vakter" som holder utkikk etter farer, slik at ungene kan konsentrere seg om å spise.

Hvitkinngjess med små unger oppholder seg som regel alltid i nærheten av vann. Dette for å unngå fjellreven.

Under mytingen mister de voksne fuglene håndsvingfjæra og blir dermed ikke i stand til å fly.

Her ser vi ett voksent individ med dårlig utvokste håndsvingfjær.

De viktigste tilholdsstedene for hvitkinngjessene i myte- og ungeoppvekstperioden, er de nedre delene av de store dalførene og på havstrandslettene ved fjord og kyst. 

Her ser vi noen familiegrupper i Adventdalsdeltaet.

Nedre deler av Adventdalen er gradvis de siste ti årene blitt ett av de aller viktigste myteområdene for hvitkinngås i Isfjorden. Her var det i overkant av 1500 voksne individ i juli 2005. I Isfjorden ble det samme år registrert i overkant av 6100 mytende hvitkinngås, uten at det ble utført noen totaltelling i området.

Her ser vi en flokk mytende hvitkinngås i sørenden av Isdammen i Adventdalen.

Det er lett å overvåke mytende hvitkinngås fordi gjessene samler seg i store flokker på tradisjonelle myteplasser. Her ser vi en flokk som er fotografert fra fly.